Hvordan forholde seg til en livstruende diagnose?

Dette er noe jeg har tenkt på lenge.
Hvordan slår jeg meg til ro med den diagnosen jeg har fått? Er det mulig å akseptere? Eller har jeg ikke valg?
Det å vite at jeg kan når som helst få et større slag, er ganske urovekkende.
Hva hvis ungene er til stede?

Denne usikkerheten er det ikke noe jeg kan gjøre med. Og jeg har funnet ut at det eneste jeg kan gjøre, er å leve hver dag som om det er min siste! Ikke at jeg forventer at imorgen dør jeg, men gjøre det beste ut av dagen idag!! Hver dag!! Gjøre det lille jeg kan med guttene! Som å sitte med de på gulvet å spille sjakk, tegne, male sov. Det er ikke mye som skal til, bare de får min oppmerksomhet!! På denne måten klarer jeg for min del, å nyte dagene med familien. Og ikke minst vil ungene ha gode minner så lenge jeg er her med dem!!
Hvis jeg skulle gravd meg ned i bekymringer om hva som kommer til å skje, eller hvor "ødelagt" jeg blir av et slag, tror jeg bekymringene ville tatt livet av meg til slutt😥. Så det er ikke noe alternativ.

Jeg vet ikke hva som er det beste for hver enkelt. Det er jo utallige situasjoner, og mange forskjellige forhold hver enkelt står i. Men denne enkle måten å ta det på har hjulpet meg, og kanskje kan den hjelpe andre også en dag.
Jeg er også veldig open for andre bedre måter å ta det på!😊
Kom gjerne med forslag eller ideer!!

4 kommentarer

Ingrid Marie

04.11.2014 kl.12:01

Tror du har funnet en fin måte å takle situasjonen på. :) Man kan ikke slutte å leve livet sitt fordi man er redd.

Peter

04.11.2014 kl.13:48

Ingrid Marie: takk for det:-)

Helly

04.11.2014 kl.16:15

Ja det er mye bedre for dem at dere setter pris på og har det gøy all den tiden dere har sammen! :)

Peter

04.11.2014 kl.16:20

Helly: det er helt sant :p!

Skriv en ny kommentar

Peter

Peter

31, Stord

Jeg heter Peter og er gift med en fantastisk jente fra Holland! Vi giftet oss 29.12.2005. Vi har fire fantastiske gutter sammen! Og vi har det veldig godt, tross omstendighetene!

Kategorier

Arkiv

hits